Start & innhald
 Dramatikk:
 En mann må gjørra de'n må
 Gjengen eller ingen
 Fars lille pike
 Ska du bygg en by
 Korsvikaspillet
 Sangen fra Utvær
 Prinsen og pryleguten
 OMSETT DRAMATIKK
Idar Lind: Sangen fra Utvær
Teaterstykke, Sør-Trøndelag Teaterverksted / Stiftelsen Frohavet 1995
 
Dette teaterstykket er resultatet av en litt utradisjonell arbeidsprosess. Ved prøvestart forelå ikke noe manuskript, bare en idé om å benytte ett bestemt sagn som rammehandling.

Gjennom improvisasjon og praktiske øvelser har rollefigurene og de enkelte scenene tatt form. Gradvis er teksten utviklet og bearbeidet, og underveis er musikk og lyd lagt til.

Skuespillerne og iscenesetteren har gjennom sitt arbeid vært med på å forme det endelige sluttproduktet, både tekstlig og musikalsk.

Denne arbeidsformen er karakteristisk for Elin Hassel Iversen, som har mange års erfaring som iscenesetter. Musikkteater og ny dramatikk er hennes hovedarbeidsfelt.

Idar Lind har skrevet det meste, fra romaner til poptekster. Etter debuten som dramatiker i 1990 er det også blitt flere teaterstykker.

Sammen har Idar og Elin tidligere laget "Fars lille pike" (1993, i samarbeid med skuespiller Hege Eugenie Tokle) og i 1995 Korsvikaspillet i Trondheim.

Frode Fjellheim har bred erfaring som musiker og komponist, blant annet fra Trøndelag Teater. For tida er han aktuell med så ulike grupper som Jazz Joik Ensemble og Tango Concertino.

Guri Kunna

Navnet finnes i flere varianter: Guri, Guru, Guro. Hvor lenge hun har levd i folks bevissthet vet ingen, men hun er nevnt i kilder tilbake til 1700-tallet.

Guri er datter av en jotun som en gang bodde på Kunna. Hun hadde mange friere, men ble gift med Annfinn. Lenge bodde de på Tarva, til Annfinn ble gjort til stein av Olav den hellige.

Det er blitt fortalt at Guri ble brent som heks på en holme i Gimsan. Hun er også nevnt sammen med Lisbet Nypan - en historisk person som ble brent som heks.

Folk på Trøndelagskysten har hatt stor respekt for Guri. Julekvelden var det tradisjon å sette en sigd i høyet for at Guri ikke skulle komme og gjøre det udrøyt. En mann som ikke fant sigden, brukte en ljå og mente det gjorde samme nytta. Blankt stål er alltid brukt som vern mot underjordiske.

Det er også fortalt at folk satte tjærekors på uthusdører og hogg ei øks i veggen over dørene, for at Guri ikke skulle kaste sjukdom på buskapen. Det dinnes de som ennå gjør dette.

Noen ond skapning er Guri likevel ikke. Hun gir gjerne hjelp til den som fortjener det, og hun prøvde en gang å gifte bort døtrene sine til to brødre fra Valsfjorden i Bjugn.

Guri Kunna framstår som ei positiv kraft i det trønderske kystmiljøet. Historiene om henne blir fortalt med respekt. Guri er ei mektig kvinne som er i stand til å gjøre storverk. Og mer enn en gang har hun gitt ei handsrekning til den som trengte det.

Guri Kunna har en sentral plass i livet på Trøndelagskysten, og har satt synlige spor etter seg i kystlandskapet.



Der Guri Kunna lever

Vestom Fosenhalvøya ligger øygruppa Froan, med Halten i nord og Gjæsingen i sør. Midt i ligger øya Kunna (uttales "Kojnna"). I havet vest og nord for Froan finner vi Ut-Frovær, der Guri Kunna har heimen sin.

Mellom Froan og Fosen ligger Frohavet. I landskapet omkring Frohavet finner vi spor etter Guri Kunna på øyer, holmer, skjær og fastland.

På Kunna ligger en stor stein som gir fra seg så fin lyd når du slår på den. Det er klokka hennes Guri. Nedmed stranda ser du "åbolen" hennes, en stein hun fortøyer jektene sine til. I berget er det to huler, Guristua og Gurisjåen. Omkring Kunna ligger sju holmer med navn som ender på "kalv" - det er kalvene hennes Guri.

I Halten kan du finne fotefar etter Guri på Fuglholmskjæret, dit hun en gang gjorde et hopp på rundt to hundre meter.

På Horsøyene står en stein kilt inn i berget. Det er pilodden til Guri, fra en gang hun skulle skyte fra Halten til Kunna, men sikta for lågt.

På Tarva finner du Gurihavna, der båten alltid ligger trygt.

Kjører du over havet utenfor Froan kan det hende at du får et byggaks i propellen. Da har du kjørt over Ut-Frovær. Og er sikten i sjøen god, og Guri sjøl vil det sånn, hender det at du ser landet der nede. Vi vet at det var en som så åkrene hennes Guri Kunna så seint som i 1994.

Folketru og tradisjon

Vi finner Guri Kunna omtalt i Gerhard Schønings skildring av sine reiser i Trøndelag på 1770-tallet. Andreas Faye forteller om Guri i "Norske Folke-Sagn" fra 1833, og viser til diktet "Gurri Kunnen" av professor Steenblok.

Dette var i ei tid med økende interesse for innsamling av eventyr og sagn. Særlig mye trykt materiale om Guri Kunna finnes likevel ikke. Desto mer er overlevert muntlig. Dette er en tradisjon som ennå lever på Trøndelagskysten.

Deler av Guri-tradisjonen er knyttet opp mot landemerker - fysiske spor etter det hun har gjort. Noe gjelder leveregler og varsler, som dette at hvis det er godt vær nyårsnatta, så blir det magerskrei det året. Da er Guri ute og tar levra ut av torsken. Er det kuling blir det feitskrei, for da kommer Guri seg ikke ut.

Noen lengre fortellinger lever også, en av disse har vi brukt som utgangspunkt for teaterstykket. Varianter av akkurat dette sagnet kan vi finne andre steder, som hos Asbjørnsen og Moe ("Tuftefolket på Sandflesa") og i islandsk tradisjon ("Alvekongen på Seløy").

I arbeidet med dette stykket har det slått oss at det dreier seg om et tradisjonsmateriale som er felles for hele det nord-atlantiske havområdet. Ikke bare finner vi de samme historiene i ulike varianter. Stoffet har også en gjennomgående tone som er felles, et blåstemt vemod som er ulikt det preget eventyr og sagn fra innlandet har.

Vi ser dette i irske/keltiske sagn og myter, i islandsk og nordnorsk tradisjon - og på Trøndelagskysten. Et sentralt element er fortellingene om landene ute i havet. I Irland er hele historia om hvordan øya ble befolket knytta opp mot forestillingene om landet langt vest i havet, Tir na n'Og. Lofoten har sitt Ut-Røst, Trøndelag har Ut-Frovær.

Produksjonen:

Tekst: Idar Lind
Iscenesettelse: Elin Hassel Iversen
Musikk: Frode Fjellheim
Scenografi / kostymer: Camilla Lilleengen

Utøvere:

Svanhild / skarv: Ibe Hassel
Agnes / Guri Kunna: Camilla Lilleengen
Anders: Håvard Flatmo
Hans / Tuan mac Carell / nabo: Øyvind Brandtzæg

Saxofoner / skarv: Eirik Hegdal
Rytmeinstrumenter: Hanne Gry Magnussen

Produksjonsleder: Egil Johansen
Sufflør/inspisient: Hanne Gry Magnussen
Kostymemaker: Ingunn Robertsen
Repetitører: Anne Kjøren/Frode Fjellheim

Plakat: Aud Lilleengen
Program: Idar Lind
Sekretær: Tore Johs. Bakken
Ansvarlig i Lysøysundet: Anne-Grethe Aase

Produksjon: Sør-Trøndelag Teaterverksted i samarbeid med Stiftelsen Frohavet

Urpremiere:
Onsdag 9. august 1995 i Brustranda brygge, Lysøysundet

Forestillinga er produsert med støtte fra Norsk Kulturråd og Innkjøpsfondet for ny norsk dramatikk

 

««  
Copyright © Idar Lind. (idar@lind.no) Kjøp domene.