Skal eg skjera djupare? spør Kongen jarlen. Skal eg skjera heilt til stålet møter treverket, eller vil du bøye kne for Herren Jesus Kristus? Vi du ta den rette trua og bli jarl under Herren Gud og meg, eller vil du at sonen din og mennene dine skal møte dauden i lag med deg sjøl, og at eg etter det skal fara med eld og oske over øyene og legge landet aude?
     I denne stunda ser eg kor veike dei heidenske gudane er. Sjøl med torshammaren på brystet er ikkje trua så sterk at jarlesonen rolig møter den lagnaden som er bestemt for han, slik Isak utan redsle venta på kniven da Herren Gud i sin nåde hadde sagt til Abraham at han måtte ofre den einaste sonen sin. Kvelp Sigurdsson rykker og riv for å komma laus. Skrika av vill angst blir kasta ut over vågen og følgjer ramnane som vart borte med vinden. Dei vidt oppsperra auga leitar etter hjelp, men finn berre mine. Eg ser ikkje anna enn at det er Herren Guds hand som held sverdet.

Utdrag frå romanen (s 196):

     Det blir sagt at Håkon blota sonen sin.
     Eg veit ikkje om det er sant.
     Hadde eg kjent til historia den gongen, kunne eg ha spurd trælen mens vi venta i hòvet.
     Også Abraham var villig til å ofre sin son, etter påbod frå Herren Gud.
     Om du trur sterkt nok, må du ofre den du er glad i for trua di - om det er dette som skal til. Hadde ikkje Herren Gud stoppa handa til Abraham før kniven fall, ville Isak ha mista livet. Drapet hadde vore ei heilag gjerning - fordi Abraham følgde Herren Guds ord.
     Håkon ville ikkje føre kniven, slik trua hans kravde. Tormod Kark fekk oppgåva, men han nøla. Begge fordi dei var glade i guten som låg der.
     Men enden vart at vesle Erling døydde, og derfor vann hæren til Håkon slaget.

1. Mosebok 22.1-18

1 Nogen tid derefter satte Gud Abraham på prøve, og han sa til ham: Abraham! Og han svarte: Ja, her er jeg.
2 Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si dig!
3 Så stod Abraham tidlig op om morgenen og lesste på sitt asen og tok to av sine drenger med sig og Isak, sin sønn; han kløvde ved til brennofferet og gav sig på veien til det sted Gud hadde sagt ham.
4 På den tredje dag, da Abraham så sig omkring, fikk han øie på stedet langt borte.
5 Da sa Abraham til sine drenger: Bli I her med asenet! Jeg og gutten, vi vil gå dit bort og bede og så komme tilbake til eder.
6 Så tok Abraham veden til brennofferet og la den på Isak, sin sønn, og selv tok han ilden og kniven i sin hånd; og så gikk de begge sammen.
7 Da talte Isak til Abraham, sin far, og sa: Du far! Han svarte: Ja, min sønn! Han sa: Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet til brennofferet?
8 Abraham svarte: Gud skal selv utse sig lammet til brennofferet, min sønn! Så gikk de begge sammen.
9 Og da de kom til det sted Gud hadde sagt ham, bygget Abraham et alter der og la veden til rette; så bandt han Isak, sin sønn, og la ham på alteret ovenpå veden.
10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn.
11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! - Han svarte: Ja, her er jeg.
12 Da sa han: Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noget! For nu vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.
13 Da nu Abraham så op, fikk han se en vær bakenfor sig, som hang fast i buskene med sine horn; og Abraham gikk bort og tok væren og ofret den til brennoffer istedenfor sin sønn.
14 Og Abraham kalte dette sted: Herren ser. Derfor sier folk den dag idag: På Herrens berg skal han la sig se.
15 Og Herrens engel ropte ennu en gang til Abraham fra himmelen
16 og sa: Ved mig selv sverger jeg, sier Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn,
17 så vil jeg storlig velsigne dig og gjøre din ætt såre tallrik, som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd, og din ætt skal ta sine fienders porter i eie;
18 og i din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.